Stein Winge

Stein Jeg vil dele noen av mine minner med Stein. Og dette er det jeg husker, eller minnes, kanskje noen har en annen versjon av det som hente eller har andre versjoner av sine oppfattelser av Stein. Men dette er mine. En liten person i det uendelig store havet av personer Stein møtte både i inn og utland. Og det er et av mine beste minner. Han fikk alle til å føle at vi hadde hovedrollen. Det var viktig. Vi var viktige. Mitt første minne med Stein var nok i slalombakken på Beitostølen, lettere tilbakelent nedover skibakken, men det var før vi flyttet etter Winge familien ut til Nesodden. Eller kanskje det var i Maridalen. Bak ruinene og scenen der far og Stein står mellom de store dølahestene og ler i den steikende sola. Eller var det i garderobene på Nasjonaltheatret etter forestilling, der jeg som liten pike blir satt på en krakk for å vente på at far skal bli ferdig med å diskutere et eller annet voldsomt med Stein og alle de andre nakne mannlige skuespillerne som løp frem og tilbake til dusjen eller sto i døråpningene til avlukkene sine og røykte teddy uten filter og tok seg en øl. Minner. Rare greier. Jeg husker festene hos Stein og Kari. Rolf Søder fremfører noe. Jeg husker vi barna løp rundt i huset og på tomta. Bada, og spilte teater i hagen. Diskuterte voksent med fulle skuespillere og kverulerte så de lo så tårene trillet. Drama både på og utenfor scenen. Men alt var liksom lov hos Winge. Her kunne til og med jeg være meg selv. Ganske andelenes enn besteforeldrene våre; pinsevennene i Valdres. Det var langt fra Casino og lørdagsbarnehage til Misjonshuset og søndagskule i Valdres. Langt fra Bohemene på Nesodden til «fishing in Valdres» Men som jeg elsket kontrastene og ekstra mye når de to verdenene møttes. Som på Beitostølen en påskedag i bakken. Eller på gården til Tore i Maridalen. Der Nikolay og jeg ble eksperter på å hoppe i høyet. Altså bokstavelig talt. Mens de voksne lærte å ri dølahester. (Ikke det at det hjalp bestandig. Nils Ole hang også under hesten et par ganger så vidt jeg husker). Hehe. Det var tider det. Gamle dager, da vi trodde at verden var et trygdt sted og det skumleste som kunne hende var at Nils Ole ville falle av hesten. Og teater var det viktigste i verden. Torshov Teatret var det viktigste. Skuespillerforbundene var de viktigste. Og det ble diskutert. Høylytt. I bilen på vei fra fotballtreninger. I fester hjemme. Og i teatret. Det var friksjon! Der var energi i rommene! Og alltid litt ekstra når Stein var i nærheten. For alle strakk seg litt ekstra når han var der. Alle ville imponere ham. Ingen stilte spørsmålstegn ved Steins visjoner som kunstner i teatret. (Jeg derimot må forsvare min kunstneriske visjon hver eneste gang jeg vil ha en naken mann på scenen). Stein jobbet med ensemblet som én karakter. I konstant bevegelse. Sirkler. Tempo skifter. Maleriske bilder i bevegelse. Nakne. Konfronterende. Forlangende. Stappfullt av humor. Og ofte med en opera introduksjon på første prøvedag. I alle forestillingen stilte han spørsmål ved livet, spørsmål om livet, døden og makt. Jeg tok til meg all kunnskap jeg kunne som regiassistent. For ja, jeg som alle andre ville lære av mesteren. Mor hadde også vært Steins assistent. Hun advarte meg. Og jeg ventet på talen som handlet om å passe seg for menn, men det var ikke den talen. Det var talen om at jeg måtte godta at alle gode ideer jeg kom med ville bli brukt og at Stein ville presentere de som sine egne. Det brydde ikke jeg meg så mye om. For jeg fikk lære av en mann som var opptatt av faget, og ikke lange bein, og behandlet meg med respekt og som en viktig del av maskineriet i teatret. Jeg gledet meg enormt til første møte vi skulle ha hjemme hos Stein på Nesodden. Og mens jeg ruslet ned den varme sommerdagen fra vårt hus til deres var jeg sikker på at nå, nå startet den nye delen av mitt liv. Jeg skulle bli regissør. Den hvite hvalrossen i Bunnefjorden Det er varmt. Huset til Kari og Stein lå bak noen overgrodde busker nede ved sjøen. Jeg går mot huset og hører at det spilles opera. Jeg gjennkjenner musikken som operaen «Carmen». Dørene står vid åpne. Alle sammen. Ytterdøra, kjøkkendøra og verandadøra. «Carmen» flyter igjennom rommene og jeg titter forsiktig inn. Hallo? Roper jeg over musikken i håp om at noen hører meg. Det er ingen som svarer. Jeg går ut på terrassen. Ingen der heller. Jeg tenker kanskje at han er på privaten og setter meg i en av stolen på terrassen. Jeg tar frem manuset , notatblokk, produksjonsplaner og blyant som den over entusiastiske regiassistenten jeg var. Klar som et egg! Men hva er det som, blinker ute i fjorden. Ca 150-200 meter fra land. Er det en hvit ball? Er det et dyr? Er det en hvalross? Er det en hvit hvalross? Jeg blir nysgjerrig å går nærmere brygga. Ned noen trapper ogDa ser jeg det, det er et menneske. Et stort menneske som flyter rundt. Det er den store regissøren Stein Winge som flyter rundt i Bunnefjorden og ligner en hvit hvalross som lytter til Carmen. Jeg snur resolutt på helen å går rolig opp til huset og setter meg i skyggen. Etter en stund dukker han opp. Blid som en sol og sier: ja, ja, der er du ja, da får vi jobbe litt da. Også jobbet vi. Og det var fantastisk. Seriøst og voksent . Og jeg var stolt over å vite at jeg hadde sett en hvit hvalross og jobbet voksent med verdens beste regissør. Og det var bare begynnelsen. Når vi begynte med gjennomganger startet regiassistentens jobb for alvor. Etter vært sovnet Stein, (noe han gjorde ofte) og jeg skrev alt jeg mente kunne imponere Stein, og hva som ble ikke ble gjort i Steins hensikt på scenen. Og når vi skulle ha kommentarer etter prøveslutt og alle skuespillerene satt spent på å få høre hva han mente om deres prestasjoner leste jeg opp mine kommentarer, og Stein tok det opp som sine egne og la gjerne til sitt lille ekstra lattermilde smil, eller sitt blikk som boret seg inn i en skuespiller og forlangte at vedkommende skulle bli mer intelligent slik at han kunne gjøre prestasjonen bedre. Hehe. Noe som ofte resulterte i store åpne øyne fra skuespilleren som nikket ivrig uten å forstå en dritt. For var det noe Stein ikke likte var det kunnskapsløshet og dårlig håndverk. Hvis han måtte jobbe med skuespillere eller noen annen fag funksjon i produksjonen som ikke kunne faget sitt, eller gjorde jobben sin, så ble han sint. Og ja, det hadde sikkert jeg også blitt hvis jeg hadde hatt så store og fantastiske kunstneriske visjoner. For han var bindeleddet i visjonen, han jaget alle sammen og pushet oss alle til vi forsto og presterte på nivåer vi ikke viste vi hadde mulighet til å nå. Og det innbefattet alle. I administrasjon, bak scenen, teknisk, og kunstnerisk team. Han dro inn de beste fra hele verden for å løfte forestillingen opp på internasjonale nivåer. Det var magisk. Og lille meg elsket det. Alt dreide seg om fag. Og alle ville strekke seg for at mesteren skulle bli fornøyd. Noe han skjeldent sa, til stor frustrasjon hos enkelte skuespillere. Som som oftes også ble regiassistentens jobb. Trøste og snakke med de stakkarene som ikke fikk noen tilbakemeldinger. Stein var kjent for å ikke være så flink med regi til skuespillerinnene. Men som han sa; den som tier samtykker. Og ja, det ble også sneket inn noen kommentarer fra min side om at noe var bra, og da sa han bare «jaja, det var bra nok». Stein rir Jan Gunnar Under prøvene på Woyzeck skjedde det mye. Men en hendelse skulle sitte i meg for livet. Jan Gunnar skulle sitte opp på Kim og riste i ham. Det synes tydelig vis ikke Stein var bra nok så han la Jan Gunnar i bakken og satte seg opp på og ristet i ham så voldsomt at jeg trodde Jan Gunnar skulle få whiplash. Og Jan Gunnar lo. Men jeg var vettskremt. Var dette en vanlig måter å instruere på? Skulle jeg også begynne sånn? Filleriste skuespillere så de gjorde som jeg ville. Men så blei Stein syk. I en tå. Han ble lagt inn på Rikshospitalet og det ble laget en rutine opp at vesle Ragnhild skulle lede prøvene alene på den store hovedscenen. Scenene skulle filmes og jeg skulle ta trikken til Rikshospitalet også skulle jeg sammen med Stein gå igjennom scenen og lage tilbakemeldinger til skuespillere, teknikere, scenografer, kostymedesigneren, musiker osv.. På en av prøvene har far og Espen en scene. De skal løpe rundt og rundt i en stor sirkel på scenen etter hverandre i general uniformer og ende opp som så unger heseblesende sittende på rumpa meg beina rett ut. I og for seg en morsom ide. Men Espen synes ikke det. Han synes at det var på tide å få en ordentlig instruktør for denne jentungen bare fant på tull. Han ble ordentlig sinna og Pål, inspisient, kom inn på scena, og far og alle forsøkte å roe ham ned. Da han endelig forsto at scenene ble filmet og at jeg reiste hver dag opp til sykehuset var alt greit. Også gikk det noen dager og han forsto at jeg også var datteren til pappa. Han kjente meg ikke igjen for jeg var jo blitt så stor. Sannheten skal frem. Som regiassistent på «Stykket uten tittel» på National med veldig mange store skuespillere. 17 stykker tror jeg. Jeg tok båten inn og skynde meg opp til kafeen så jeg kunne sitte litt på kafeen vis a vis teatret og gå igjennom notatene fra gjennomgangen dagen før. Jeg synes det var litt merkelig at Stein og Bjørn ikke hadde vært på båten. Vanligvis så er alle på «teaterbåten» kl 10. Men jeg tenkte at Stein antageligvis var på et møte med neste produksjon jeg ikke skulle være med på. Jeg skravler med noen, og nyter kaffen. Inspisienten ringer. Jeg svarer blid og fornøyd. Noe som snudde brutalt raskt da han med den roligste stemme sier. Hvor er du? På kafé. Du skulle ha vært her nå. Hæ sier jeg. Og ser på klokka. Kom deg opp på scena. Alle venter på gårsdagens kommentarer. Stein er sur. Det er bare du som har dem. Jeg tror jeg tok trappene opp i to trinn av gangen, fløy bortover korridorene og inn på Amfi scena. Jeg stammet frem at jeg beklaget så mye og blek som et laken satte jeg meg ned ved siden av Stein på første rad. Unskyld sier jeg spakt. Jeg viste ikke at vi skulle starte tidligere. Han skjelte meg ut for bokstavelig talt åpen scene. Og ba meg be om unnskyldning til skuespillerne. 17 skuespillere. Kunstnerisk team. Teknikere. Og statister. Alle satt i stolene i dekken på rekke og rad. Jeg reiste meg og ba om unnskyldning. Ingen sa noe. Alle så ned eller bort. Noen ristet på hodet. Ingen så på meg. For et mareritt. Vi satt i gang med kommentarene. Som tidligere forklart så skrev jeg ned det Stein ville at jeg skulle skrive. Eller når han sovnet skrev jeg det jeg selv mente at han burde si noe på. Han var alltid taknemlig for det. Også under denne kommentar runden. For han hadde sovnet, og jeg hadde skrevet kommentarer etter beste evne. Jeg svettet og var rød i ansiktet. For å forklare hvor ille dette var for meg, så må jeg presisere at det å vokse opp i teatret gir en oppdragelse i at å komme for seint er bare noe man ikke gjør. Ferdig snakka. I tillegg har jeg dysleksi og dyskalkuli. Alltid redd for å ha lest feil eller oppfattet feil. Dobbelt sjekker alltid og får andre til å bekrefte tidspunkter. Derfor var jeg sikker på at dette var min feil. Det hadde gått fort dagen før, og jeg skulle hente i barnehagen og jeg var stressa. Vi fortsetter prøvene og jeg er utenfor min egen kropp helt frem til lunsj. Da kommer inspisienten frem fra mørket. Han måtte snakke med Stein og meg. Han ber stille om unnskyldning. Inspisienten. Det var dessverre en glipp. Ragnhild hadde ikke fått beskjed om at prøvene var flyttet en halv time tidligere. Jeg ser letta på Stein. Men Stein blir sint. «Så dette var ikke Ragnhilds feil altså? Det var din» Inspisenten legger seg flat og beklager. Han sier han vil rette det opp ved å snakke med ensemblet. Nei, sier Stein. Det blir det ikke noe av. Dette blir mellom oss. Beklager, Ragnhild. Men jeg kan ikke lage mer ut av dette nå. Så sånn var det. Det ble aldri snakket om igjen. Og jeg viste at det var bedre å skylle på en ubetydelig regiassistent. OG jeg hadde ikke fått beskjed. OG jeg ville gjort det igjen. Bedt om unnskyldning for noe som ikke var min feil. Bare for å få jobbe med Stein igjen. Sittet ved siden av og tatt notater med en ekstra punskjerull i lomma, i tilfelle han trengte litt sukker. Ventet på at han fikk tenkt seg om og rettet på bukseselene før vi gikk sammen ned for å snakke med skuespillerne. For å være en del av kunsten. Stein likte å lage teater. Ikke å se teater. Han likte prosessen med å lage teater. Han likte å sove på publikumsprøven for som han sa. Det er ikke mer vi får gjort allikevel. Stein likte studenter. Han var så utrolig raus som regissør og fikk alltid med seg noen nye talenter hvis det var mulig. De som fikk en sjanse, var alltid takknemlig og alle lærte så mye! Min datter hadde noen minner om Stein som jeg likte veldig godt. Hun sa at det var hos stein hun så West side STORY for første gang. Bare de to. I video kroken. Og at han var en mester på skremmer barna ved å brøle så ungene hylte i skrekkblandet fryd. Han var veldig stolt av barna og barne barna sine. Når han pratet om dem kom det litt skeive smilet og øyne som gnistret av stolthet etterfulgt av en liten kort latter. Det var mor og far. Kari og Stein. Nå er de ikke her mer. Nå er det bare minnene igjen, og noen skal jeg dele. Noen av dem. Ikke alle. For noen er så rare at de vil jeg beholde selv. Applaus. Taktfast klapp. Trampeklapp. Stående applaus. Det hjelper ikke å rope dacapo. Uansett. Evig eies kun det tapte. Ragnhild Lund https://forest.nationaltheatret.no/produksjon/woyzeck-20010301#prettyPhoto https://forest.nationaltheatret.no/produksjon/stykke-uten-tittel-platonov-20010824

Takk for leken, Stein Første gang jeg møtte Stein Winge var i Bergen. Jeg hadde fått i oppdrag av teatersjefen å overbevise ham om at jeg skulle spille Hedda Gabler. Stein hadde uttrykt skepsis, teatersjefen hadde gitt opp og nå var det min jobb å overtale ham. Jeg hadde tatt bussen fra Stavanger til Bergen for dette ene møte. Vi hadde avtalt å møtes på Cafe opera. Jeg husker jeg tenkte hva er det jeg driver med, rett før jeg gikk inn. Hva var det jeg drev med? Og der satt han midt i lokalet som den mastodonten han var og spiste på sedvanlig Stein Winge-vis. Jeg husker jeg tok ham i hånda og han så på meg, mens han forsøksvis forsøkte å tørke seg rundt munnen og sa: Jaha, er det Hedda Gabler? Og jeg tenkte, nå har jeg faen meg tatt bussen fra Stavanger til Bergen på min ene fridag for å overtale en guru i norsk teaterverden om at jeg skal spille Hedda Gabler, så nå får jeg faen ta meg bare peise på. Ja, sa jeg, det er jeg som er Hedda Gabler. Greit, sa han. Men den dialekta får du kvitte deg med. Det ble mange krangler med Stein om dialekta i årene som kom men han ga seg alltid til slutt. Jeg mistenker at han egentlig bare ville krangle for kranglingens skyld. Dialekta tror jeg egentlig han likte ganske godt. Det var noe nordnorsk over ham. Jeg er beæret over at jeg fikk bli kjent med ham. Så lur og varm og voldsom. Da jeg leste at Stein var gått bort, la jeg ned telefonen og latet som jeg ikke hadde lest det. Det gikk faktiskt en stund før jeg snakket med noen om det. Stein var den første regissøren jeg jobbet med som profesjonell skuespiller. Han betydde nok mer for meg og min karriere enn jeg trodde. Stein er borte, og med det etterlater han seg et tomrom. Et tomrom som får meg til å innse at jeg plutselig er blitt eldre Det er vondt og fint på samme tid. Takk for leken, Stein

Gromlegutten

Evig takknemlig for koreografoppgavene du gav megpå operaen ,på Trøndelag teater, i Brüssel og i Barcelona. -Så mye å lære, så endelig mye glede.. Inger-Johanne Rütter.

Rip og takk for alt du har gjort for Kunst og Kultur.

Kjære Stein. Vi ble venner for livet da vi møttes i barndommen for snart 80 år siden. Takk for alle gode minner. Jeg savner deg.

Takk

Takk Stein fra teatergruppa på Aars & Voss skole - 1958 og alle år siden.