Lise Steen

https://youtu.be/uF0_947VPNA

Til min kjære (PUS) Lise Jeg er privilegert, med deg opplevet jeg stormende forelskelse, dyp kjærlighet og nå dessverre dyp dyp sorg. Du har også gitt meg det kjæreste jeg nå har, min stedatter Susan. Alt dette er en del av livet selv om jeg nå ikke skjønner hvordan jeg skal komme igjennom sorgen. Mange venner har vært der for å tilby trøst, det hjelper og varmer, jeg setter stor pris på dere alle. Jeg vil sitere deler av en sangtekst fra Lynn Anderson. (Bær over med meg, ifølge Susan synger jeg som en ku promper) It cant always be sunshine; it has to be a little rain sometime. Vi har alle noen minner fra tidlig barndom, ett jeg aldri har glemt er første gang jeg så deg Lise, antagelig sent 60tall. Gunnar var for å selge en Hvit Mercedes (230) til Stålset, far til 2 av mine barndomsvenner. Ryktet om en slik bil hadde spred seg, så vi ungene var der for å se. Som pappajente var du selvfølgelig med, det jeg klart husker var ikke den flotte bilen, men den utrolig søte jenta, falt for deg den gang. Det gikk bare drøyt 20 år før jeg møtte deg igjen, du var like vakker og jeg falt like hardt for deg (om enn hardere denne gang). Vi elsket sol og varme og fant det i fellesskap med båtlivet og vårt elskede feriested på Kreta. Min kjære Lise, jeg vet du får en plass i solen dit du nå har reist, du kommer alltid til å leve i mitt hjerte, tusen takk for de mer enn 30 årene jeg fikk med deg, både gleder som det var mest av og noen utfordringer. Skulle ønske vi kunne gjøre det igjen. Katten vår, Pippa sier Praaaauuuu, hvor er du mamma? Savner deg jenta mi.

Husker deg veldig godt i fra tiden på Lørenskog , alltid smilende og glad , hvil i fred ?

Settling in Rasta, Lørenskog - a municipality in Akershus in Viken county of Norway - in 1995, after an epic move from Bergen on the West Coast, it was all about finding the right elements to start a new lifes chapter. Moving in a new house, caught in work, school, work, school and following the etcs of anyones daily obligations really. Connecting with new friends, let alone finding them! I, for one, had few friends- if any- with whom I could flaunt my craziness upon! Hans Kristian and Lise were there with opened arms, with their warm welcome and their easy ways, totally unlike the cool and reserved manner of the folk in the Oslo region. They were not only our next doors neighbours but also were to become our dearest friends -my only friends- Many times, I took refuge at their house to ventilate my frustrations or just lighten our days, over a cool Chablis, a Pils Lise passed away two days ago and when I received the news, my heart broke. Living in France now, the greater is my sorrow for not being there with Hans Kristian and Susan to share their sadness and give them my warmest and most loving hug. But they know They remember They are generous Attentive. I shant forget May You Rest In Peace Darling Lise ?