Ingar Tenvik Bringedal

Når jeg tenker på deg så tenker jeg på Tønsberg, på videregående, på andre som ingen kunne endre, og på ditt fine smil, varme og helt skrå humor. Hvil i fred, venn!

Hvil i fred. Farvel.

Kjære alle sammen. Vi er samlet her i dag fordi livet har en begynnelse, og en ende. For Ingar var det allerede slutt da presten, Sorle Hovdenakk, satte seg i bilen i Holmestrand. Klokken var over midnatt, onsdag 3. juni 2020. Han kjørte gjennom et nattetomt Tønsberg og ut på Nøtterøy. Parkerte bilen diskret et stykke unna Semsveien 32, hvor vi bor, gikk til fots fram til huset, inn gjennom porten og ventet litt foran døren. Lenge nok til at «Joffen» innenfor varslet med et lite bjeff. Anne Lise og jeg hørte i halv-søvne varselet, men antok at hunden, som vanlig, bare været et natte-dyr, som var ute. Da hørte vi den svake lyden fra dørklokken. Jeg gikk snart ned, kikket gjennom vinduet i døra og så den vesle presten som sto der ute. Åpnet og fikk det ufattelige budskapet. Ingars liv hadde tatt slutt allerede over et døgn tidligere. Han ble 42 år. Senere fikk vi vite at Ingar mandag kveld hadde lagt seg for siste gang i leiligheten sin i Ljabruveien i Oslo. Personalet så ikke noe til ham dagen etter, og ventet derfor de foreskrevne 24 timene, før de låste seg inn. Der fant de Ingar i sengen. Han hadde dyna over seg, den ene armen på magen og den andre under hodet. Slik hadde han bare sovnet rolig inn. Politiet ble tilkalt, og undersøkte leiligheten. Det ble slått fast at ingen ting tydet på at noe kriminelt hadde inntruffet, heller ingen tegn på selvmord eller overdose. Rutinemessig ble han sendt til obduksjon. Den viste etterhvert at Ingar døde på grunn av organsvikt. Ingar ble født 3. august 1977 i Tønsberg. Jeg var på reise den dagen. Rakk akkurat å komme fra Hellesylt på Sunnmøre til sykehuset i Tønsberg, før vi fikk hilse på Ingar for første gang. Han ble snart ønsket velkommen med lun trønder-humor. Morfar og mormor hadde med seg en fotball som fødselsgave. Den første vinteren bodde vi i Kjøpmannskjær. Der viste Ingar at han var et svært enkelt barn. Han sovnet fort når vi la ham om kvelden, men vi kunne gjerne ta ham opp litt senere og vise ham stolt fram for familie og venner. Han var like blid, og sovnet straks tilbake i sengen. Siden flyttet vi til Notodden, og Ingar fikk en dagmamma som forgudet ham. Han trivdes godt hos henne. Derfra gikk flyttelasset til Stang Gård, like ved Åsgårdstrand. Gårdeieren het Dagfinn. Ingar kalte ham aldri annet enn Dag-film. (Det kan ha hatt med mitt yrke å gjøre...) Som barn var Ingar glad i å synge. Folkesangen «Håvard Hedde» var en favoritt. Han husket flere vers, men visste ikke helt hva setningen, «nå vil eg bort å gifta meg» sto for. Derfor sang han med stor innlevelse, «nå vil eg bort å vifta meg»... To år senere kjøpte vi hus sammen med Rune og Barbro på Barkåker. Der begynte Ingar først i barnehagen og så på skolen. Han ble bestevenn med Mats, men var også mye sammen med Kålørab, litt lenger borte i gata. Vi forsøkte å overbevise ham om at gutten het Pål Jøran. Den gikk ikke Ingar på... Nei, han het Kålørab. Ikke snakk om annet. Mens vi bodde på Barkåker, fikk vi tomt og bygget hus i Bjellandåsen. Da måtte Ingar skifte miljø og begynne på Sem skole. Det var en tid det går an å si mye om. Det skal jeg la ligge. For det viktigste var at her fant kjærligheten Ingar. Den første, som man aldri glemmer. Hun kom til oss med de blomstene som Ingar tok med seg helt til slutt, og skrev i det medfølgende kortet: «Ingar var min første kjærlighet, og min beste venn, som jeg aldri verken ønsker eller kommer til å glemme. Han har vært jevnlig i tankene mine i alle årene siden vi skilte lag, og han vil fortsette å være med meg. Jeg henter ham fram i minnene når jeg trenger en god klem, og kjenner en dyp takknemlighet for at det var nettopp Ingar jeg fikk oppleve den første kjærligheten sammen med. Mye av den tryggheten jeg føler i dag som menneske, kan tilskrives årene sammen med Ingar, og den kjærligheten og respekten han viste meg». På videregående gikk Ingar på elektrolinja, og jobbet i helger og ferier på kinoen i Tønsberg. Han fikk seg senere jobb som maskinist på Kinoen i Porsgrunn, før han flyttet til Oslo. I Oslo begynte de mest utfordrende årene i Ingars liv. Det er lett å tenke på Knut Hamsuns velkjente åpning i romanen «Sult»: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...» Hamsuns romanfigur dro fra byen og tok kanskje fatt på et nytt liv... Ingar var ingen romanfigur, han hadde ingen nødutgang fra Oslo. Han ble der til siste slutt. Sånn var han. Ingar var alltid kompromissløs og gikk aldri på akkord med det han sto for. Derfor ble det utfordrende for ham å gjøre som alle andre. Det begynte allerede i barnehagen. Når de andre barna satt på plassene sine og spiste, ville han sitte på sitt eget utvalgte sted. Ikke snakk om annet. Den dagen han begynte på turn, var han jublende glad og løp i full fart rundt i gymsalen på Barkåker. Men da instruktøren bad alle om å stille på rekke, ville Ingar heller klatre i ribbeveggen. På ungdomsskolen fikk han med seg en saxofon hjem. Han vurderte å bli med i skolekorpset. Fra kompetente musikere har jeg alltid hørt at instrumentet byr på store utfordringer. Bare å få fram en ren tone krever tålmodig terping. Ingar lærte seg på rekordtid å spille. Med en klar og interessant tone. Men nei, det var ikke poenget for ham. Dette syntes han var altfor lett. Dessuten minnet det for mye om lekser. Han leverte saxofonen tilbake. Hva var det med hans personlighet som gjorde det enkle så vanskelig for ham Han var ikke vrang eller trassig, det var heller ikke for å framheve seg selv. Det var noe annet som drev ham. Sykdom Rusbruk Ja, det siste gjorde det perioder ikke enklere for ham. Likevel er det ingen forklaring. Ingar innrømmet en enste gang at han hadde hørt indre stemmer fra han var liten. Men han hadde vært redd for å fortelle noen om dem. Kanskje kunne forferdelige ting skje. Det han var aller mest skremt av som barn. At han mistet seg selv. Derfor sloss han hele livet mot sine vindmøller, onde kjemper i sitt eget indre, umulige å beseire. Det samme gjorde Don Quijote, skapt av Servantes i 1605. Don Quijote gjenvinner forstanden, men blir ulykkelig. Ulykkelig ble ikke Ingar, han hadde oftest godt humør, ekte og smittende. I ettertid hører jeg fra Ingars venner at han på mange måter var en inspirator og en som gikk foran, en slags opprører uten å ville det. Den første kjæresten hans takker ham også for at han lærte henne å bli glad i seg selv, og ikke bry seg om hva alle andre mente. Det har fått meg til å tenke på McMurphy i «Gjøkredet». McMurphy gjør opprør, knuses og høster derfor aldri fruktene av opprøret sitt. Men frigjør likevel romanens hovedperson, indianerhøvdingen. Jeg klarer ikke fri meg for at Ingar hadde flere likhetstrekk med McMurphy. En psykolog som snakket med Ingar da han gikk på ungdomsskolen, ristet på hodet da vi var bekymret fordi han muligens røykte hasj. I så fall, sa psykologen, er hasjen bare et symptom og ikke en årsak. Mange, mange år senere da Ingar hadde fått en diagnose, skjønte vi hvor rett psykologen hadde hatt. Heldigvis kommer det alltid solskinn etter regn. Da var det godt å være sammen med Ingar. For Ida og Cecilie, Alvar og Alida, Olivia og Even, Ola og Aleksi. Og for mormor, som Ingar gjennom hele livet var nært knyttet til. Uansett form og humør, ringte han alltid til Solveig. Siste gang jeg så Ingar var i kapellet på krematoriet på Alfaset. Ida og Aleksi, Cecilie og jeg gråt da vi fikk øye på ham. Enda han bare lå stille og fredfull i kisten sin. Jeg hadde med blomsterbuketten fra hans første kjærlighet, og la den på brystet hans. Stakk også forsiktig ned langs siden av kisten en eske med yndlingsgodteriet hans, hockeypulver. Han var fortsatt helt taus. Men etterhvert blunket han flirfull til meg. Jeg forsto først ikke riktig. Han hadde stått og venta en stund, sa han. Lurte på hva jeg hadde somlet med, ertet han. Jeg svarte ikke noe særlig. Vi gikk bare sammen nedover mot det vesle fergeleiet. Det lå en taverna der, og fergemannen rodde stadig folk over den strie strømmen, solen spilte i vannet. Jeg foreslo at vi tok en liten matbit og pratet om saken. Det likte han. Under de vårgrønne vinrankene i tavernaen fikk vi både ost, brød og vin servert av en frimodig dame. Vi spiste og skålte for den vakre dagen. Moret oss over noen unger som hoppet på trampoline og sang borte i den tette løvskogen. Av og til dukket hodene fram over trærne, og da gapskrattet ungene og pekte på oss. Ingar spurte til slutt hva jeg tenkte nå. Nei, det var enkelt, sa jeg. Jeg ville jo bare ha ham med meg hjemover. Han smilte litt unnvikende, syntes jeg. Ja, det var ikke det at han ikke ville. Men han hadde allerede betalt fergemannen. Ellers var mye litt på lykke og fromme, som han sa. Han tok ting som de kom. Dessuten var det noen kjente og kjære som hadde reist i forveien. Ingar forsto godt at jeg ikke kunne bli med nå. Han bad meg om å hilse hjem til mamma. Jeg fikk en av han beste klemmer til farvel. Det siste jeg så var at han vinket på sin fine måte, tente seg en røyk i det fergemannen la fra land. Stemmen hans bar godt over vannet. Det haster ikke, sa han. Men han ville bare si at han skulle vente på oss. Jeg vinket tilbake, sto ennå en stund før jeg snudde og var tilbake i kapellet. I døren møtte jeg Pia fra «Den siste reise». Hun spurte om det var i orden at hun skrudde lokket på kisten nå. Snart bar Ida og Aleksi, Cecilie og jeg kisten inn i den ventende gravferdsbilen. Ingars siste tur var kort. I en flott Mercedes. Rett rundt hjørnet til krematoriet. Urnen skal videre og settes ned ved siden av morfar på Nøtterøy. Minnene om de siste timene med Ingar vil for alltid varme Anne Lise og meg. Det ble en gave. Denne aller siste ettermiddagen nede ved elven på Kistefoss kunstmuseum. Der viste Ingar sin store, underfundige kjærlighet til livet. Jeg lyser fred over Ingars minne. ---

Du er blitt en del av bylyden

Hvil i fred, Ingar

"Hver manns liv slutter på samme måte. Det er bare detaljene om hvordan han levde og hvordan han dør som skiller en mann fra en annen. "

"Rebellen" Min kamerat gjennom hele oppveksten! Verden blir fattigere uten deg. (selv om du kunne irritere på deg en stein) Godspeed Ingar

Kjære Ingar, Du vil for alltid være med meg i minnene. Håper vi ses igjen på den andre siden. Hvil i fred kompis.

Hvil i fred kjære Ingar.