Som foreldre var vi både imponert og stolte av det Tine klarte i musikkens verden. Og vi var minst like stolte og glade over hva hun var for oss i dagliglivet og hva hun utrettet som lærer. Og det var jo i skolen hun fant sin livsoppgave, i 30 år faktisk. Hun var vel ikke den helt typiske lærer , sånn som vi forestiller oss. Ikke noen Bård skulemeistar eller "frøken". Hun brant ikke for noe spesielt fag, det måtte i så fall være norsk, og hun forsvarte ikke skolen i ett og alt. Kanskje så hun adskillig i skolesystemet som ikke var helt topp. Hun var helt sikkert en rimelig god pedagog, men det som gjorde henne så spesiell , var at hun s å , virkelig s å , den enkelte elev . Og særlig de som hadde det vanskelig, både hjemme og på skolen. Vi kunne sitte i telefonen mellom Halden og Mandal, og Tine kunne fortelle engasjert og begeistret i en halvtime om, kanskje bare e'n elev, som hun hadde hjulpet til en bedre skolehverdag. Og vi har sett rørende hilsener som Tine har fått tilbake fra disse elevene, og som for Tine nok var den beste belønning hun kunne få.
Og Tine kunne også være tøff når det trengtes, og det kan jo skje i ungdomsskolen. Hun kunne gå i mellom når de største slåsskjempene barket sammen i skolegården. Sånne episoder gjorde at det ikke var flaut for hennes egne sønner at moren var lærer på skolen.
Tine hadde et stort og varmt hjerte. Og da det kom en gruppe afghanske gutter i 14-15 årsalderen til Halden og skulle innpasses i vårt miljø, var det naturlig for Tine å ta ansvar. Det var gutter som hadde mistet alle sine nærmeste, og i hvert fall for noens vedkommende , hadde gått fra Afghanistan på sine egne ben. Tine ble nærmest som en ny mor for dem, og jeg har selv sett hvordan de blomstret opp av den omsorgen de fikk i Halden. De vil nok etterhvert tilhøre den gruppen som betegnes som "oktoberbarn" og som til Tines store sorg og fortvilelse kan risikere å bli sendt tilbake til en forferdelig tilværelse. Dette var nok mye av bakgrunnen for at Tine ønsket at minnegaver kunne komme asylsøker-organisasjonen NOAS til gode.
Samme omtanke ble oss i familien til del. Var det antydning til misstemning var Tine på pletten for å streite den ut. Før hun ble syk tenkte hun alvorlig på å skifte over til sosialt arbeide, barnevernet lå henne særlig på hjerte. Men så gikk det ikke slik. Skolen , og kanskje barnevernet mistet en topp engasjert kraft.
Vi sørger nå, men vi sitter igjen med et berg av gode minner. Vi vil huske en omsorgsfull godjente som prøvde å skjule det verste for oss andre da hun ble syk, og for å være ufattelig modig da hun selv visste at det bar mot slutten.
Takk for alt, kjære Anne Cathrine!
Mamma og pappa.
Vis mer
Vis mindre